Man tror man presser på ganske bra når man kjører intervalldrag for seg selv, men sannheten kommer for en dag når man stiller til start i en konkurranse...Som nevnt tidligere, var jeg med på sykkelmesterskap på jobben i dag. Banen var en relativt teknisk krevende rundbaneløype i kupert terreng og varierende underlag. Og på grunn av regn var det ekstra sleipe og vanskelige forhold i dag.
Det var bånn gass ut fra start. Jeg fikk en fin 3. posisjon og avanserte etterhvert til 2. posisjon som jeg hadde ved første runding. Men tempoet føltes i overkant høyt. Og et stykke ut på 2. runden sklei sykkelen under meg i en sving og jeg lå på bakken. Kom meg raskt opp igjen, men lå da på 4. plass. Hadde fortsatt et lite håp om å jobbe meg oppover til 3. plassen, men litt senere på runden går jeg i bakken igjen. Begge uhellene skyldes nok litt at jeg kjører over evne i nedoverbakkene for å spare krefter. Uansett, etter det andre uhellet mistet jeg helt motet og bare vispa av gårde en rundes tid. Kjørte på litt på fjerde runden igjen, og berga med det 4. plassen. Resultatliste finner du her. Ikke veldig mye å skryte av, men i dag var jeg ikke bedre. Jeg ble satt ut av det høye konkurransetempoet og håndterte ikke det glatte underlaget.
Oppsummert må jeg nok rett og slett innse at jeg må kjøre enda hardere intervalløkter. Tror blant annet jeg bør kjøre kortere drag (rundt 2 minutter) for å få til det.
Og til lørdag er det nye sjanser: Farrisrunden står for tur, og selv om det er en tøff løype, så passer det ihvertfall meg bedre at det er en lenger runde.
Likes!
SvarSlett